Pastor Bakke

     Gustaf var et barn av grenselandet nær Frederikshald. Han var unnfanget en av de perioder svensker søkte arbeid i Norge, året før unionsoppløsningen. Før rikene skilte lag forsvant faren tilbake til Sverige. Da Gustaf ble født i begynnelse av juni 1905 fikk han navn etter både faren og kronprinsen. Men noen kronprins var han aldri. Ikke en gang en prins. Bare et høyt elsket barn, skapt i lyst.

I mellomtiden fikk haldenseren oppnavnet Prestebakke fordi moren og han het Bakke. Uklart om det kom av oppnavnet, fikk den glupe gutten stipendier som etter hvert gjorde ham til teolog og prest.

Gustaf hadde for dårlig sangstemme til å bli sogneprest, Han ble hjelpeprest og fengselsprest i stedet for og avanserte etter hvert til også å bli sykehusprest. Han hadde et mildt og stillferdig vesen som passet godt til dystre omgivelser. Han var skriftefar god som noen og trøstet ”enker og faderløse” som det het den gangen. Selv ”løsunge”, visste han at familier uten far hadde trange kår. Han ga sin skjerv til mødre, både på den ene og den andre måten. Han var gjeldfri, hadde ikke familie og ble aldri rik. Annet enn på erfaringer.

Tidlig ble det konstatert at hans sæd var steril, testiklene hans var godt utviklet, men det var altså uproduktivt det som kom fra dem. Måtte være skjebnen eller, ut fra Gustafs tro og yrke, Guds vilje Han hadde etter sine eksamener hatt en dyptpløyende diskusjon med sin lærde biskop om Gustafs manglende forplantningsevne kunne brukes i kirkens tjeneste,

Samtalene hadde endt med et dokument fra biskopen, nærmest en misjonserklæring. Den lå vel forvart sammen med Rigshospitalets professoruttalese. Så lenge pastor Bakke ikke rørte jomfruer, trolovede eller gifte kvinner, var det fritt frem for ham. Ikke helt i de ordelagene. Essensen var at i troens fremme var det ikke usedelig for ham å trøste kvinner i nød, siden han hverken hadde vellyst eller forplantning som mål.

Gudsbespottelig følte han det slett ikke, når han uten skrupler kunne tilfredsgjøre kvinner med sitt lem og sine safter, uten fare for å sette enda flere løsunger til verden. Gustaf hadde jo papir på det, han var ufarlig for enhver kvinne, sto det. I troens tjeneste. Ingen kunne utlegge ham som barnefar. ”Enkens skjerv” var i følge mytene om Prestebakke, dype og våte knull. Ikke merkelig at han var en elsket prest.

Som prest visste han at man ikke skulle trekke seg ut av en skjede og spille sæden på jorden. Det var jo ikke nødvendig. Heller ikke brøt han ekteskapet, siden han konsekvent holdt seg borte fra gifte kvinner og gikk aldri mellom mann og kvinne. Det var sannelig nok ugifte han ikke besvangret men hjalp i nødens stund. Med bønn og kuk.

Det var selvsagt ikke slik at han gikk fra hus til hus og fra fitte til fitte. Men når han fant nød, gjorde Prestebakke alt for å lindre den. Med bønn og foldete hender, som regel både før og etter aktiv innsats. At kvinners nød også gjorde ham lysten var jo et krav for at han kunne avhjelpe nøden. Kort sagt uten Prestebakke kunne støtte seg til sin stive stokk, var han hjelpesløs.

Selv mente han at lemmet hans var Guds hammer, når det ført av kroppen slo den inn mot kvinnens indre tapp. Gustaf trodde på sitt kall, i alle fall de første tiårene. Senere var det kanskje like mye som om hans eget kall, hans egne lyster tok overhånd. Det inn-rømmet han bare overfor seg selv. Men aldri, aldri gjorde han noe en kvinne ikke ønsket han skulle gjøre en gang til.

Om Gustafs produksjon ikke kunne befrukte noen, så var den rikelig i overkant av menns normale. Kanskje var det nettopp derfor han hadde stadig hadde taskespreng og tømmebehov. Det skulle tilsynelatende lite til for at han hadde problemer med å holde lemmet sitt nøytralt og skjult.

Hvordan det var før krigen er ukjent. Antagelig var han en utrettelig morgenrunker. Under krigen var det mange menn som var flyktet ut av landet og etterlot kvinner til seg selv. Av ren og skjær patriotisme hadde Gustaf Bakke lempet på gammelbiskopens krav og egne prinsipper. Nøden var minst like stor hos gifte kvinner med eksilmenn som hos ugifte. Han hadde fortsatt ikke gått i mellom mann og kvinne. Bare mellom kvinnebein.

Bakke hadde gjort sin krigsinnsats hovedsakelig på hjemmefronten, men også for hjemmefronten. I egenskap av sjelesørger hadde han kunnet passere stillinger og rapportere til andre hva han så.

Etter krigen var han en høyt elsket fengselsprest for kvinnefengslet. Han trøstet og hjalp så godt han kunne. Det var likevel sykehuset han følte lå nærmest hjertet. Han holdt pasientene i hånden, ba for dem, ba med dem. Sykepleierne derimot, de var ikke like tabu. Han var en flittig gjest og holdt åpne andakter på Søsterhjemmet. Foruten et utall intime andakter som sjelesørger for erfarne søstre i ånden, som trengte påfyll av Guds ord og Guds nåde. For han hadde jo et lem som en kongelig, ”av Guds nåde”. Bakke gjorde svært lite for de unge elevene, de var for ham som urørlige jomfruer, selv om de færreste var det.

Gustaf Bakke ønsket seg kvinner som hadde syndet og som han kunne frelse og hjelpe – og fikk det.

På sykehuset hadde pastoren en viktig motspiller og medspiller, den skranglete oversøster Louise. Hun var striks og streng, med en bokstavtro Gudstro. Gustaf hadde hjulpet henne da hun var i nød, før krigen riktignok, da hun var ”frekke Louise”. Hun visste akkurat hva han var utstyrt med men hadde aldri hatt det eller ham i seg. Hun hadde vært for ung for ham da. Nu da deres veier krysset hverandre igjen, hadde hun snoket i gamle arkiver og funnet at pastoren snakket sant den gangen; han var ikke en mann i bibelsk forstand. Ham var det ikke mulig å synde med.

Louise så derfor mellom fingrene med hans andaktsstunder på Søsterhjemmet, siden han holdt seg borte fra de ubesudlete unge. Hun visste fra sin egen syndefulle ungdom at de ikke var interessert i en gammel stodder som ham, hverken for andakt eller annet. Selv ba hun regelmessig om tilgivelse, ikke lenger for sine synder men for sine eventuelle synder og for fortidens.

Uansett hva hun mente om synd, den strikse oversøster hadde ”et hjerte av gull og en kropp av gråstein” som overlegen en gang sa da hun forsvarte et eller annet. Hun følte seg som gråstein nå da hun nå ikke lenger var fertil, et like kjønnsløst kjønn som pastorens. Det førte henne inn på nestensyndige tanker om at de to nå var av samme slags. Lyster og evner til oppbyggelighet sammen. Hun ville helt sikkert ha godt av å bli hamret litt av pastoren. Hun inviterte til andaktsstund i sin lille leilighet. Bønneboken kunne han la bli igjen hjemme, men han kunne jo ta litt med av altervinen, i tilfelle det var nødvendig med et sakrament også. Pastoren ble ikke tatt helt på sengen, men det ble oversøster selvsagt. Tatt og banket med Gudshammeren som hun ønsket. Skjønt først måtte han ”brøyte seg vei i tykkeste rydning”. Louise hadde ikke stusset kjønnshårene på mer enn ti år, de var nesten til å lage fletninger av.

Pastoren hadde sett og vært gjennom mange buskas i sitt sjelefrelsende liv, men aldri møtt slik motstand som Louises hårpryd. En god måte å vise at hun var trengende. Gustaf hadde bedt om saks. Han hadde egenhendig klippet det han syntes var overflødig kratt før han besteg Louise. Han hadde ikke ventet seg at Louise var kåt, bare at hun var trengende og i nød. Det var lenge siden Gustaf hadde vært hos en kvinne så våt og kåt. Han følte det som det var første gang at han følte seg virkelig vellystig. En mann på rundt femti som hadde hatt lemmet sitt i et utall kvinner i nød og tømt seg i dem og med dem — men aldri denne form for vellyst. Kunne det være hukommelsen hans sviktet?

Nei, slik hadde Prestebakke aldri hatt det før. Han hadde følt han var en mann i en kvinne. Ikke bare en mann med en kuk i en kvinne med et kjønn. Riktignok hadde søster Louise en gang vært en villfaren kvinne. Nå følte han seg villfaren, enda det ikke lenger var krattskog å gå seg vill i. Han følte at han elsket med mer enn Gudshammeren, selv om den banket og slo fra seg det den kunne.

Etterpå lå han rystet og gråt i Louises armer. Hun forsto lite, gråt han fordi de hadde syndet eller fordi han hadde vondt? Hun hadde det bare godt, hadde smurt inn skjedeåpningen så det ville være lett for ham å komme inn. Louise hadde følt at dette var Guds mening med livet når man ikke skulle befolke verden. Hun hadde kjent at kroppen hennes ikke var noen tørr innskrumpet gråstein, den var like levende som den hadde vært da hun var gal og syndefull.

Nå var hun ikke gal etter menn og følte seg alt annet enn syndefull. Hun hadde kjent den gode varmen av mann fylle henne. En mann hun ennå ikke hadde kysset, nei det manglet jo. Louise kysset Gustaf Bakke, ømt, varmt, vått. Munnen hans åpnet seg og han kysset en kvinne. Kysset var enda mer et sjokk for ham enn samleiet hadde vært. Han følte seg fylt av indre varme, glød og av lyst til enda mer kvinne.

Gustaf Bakke gikk på kne ved siden av Louises seng og takket sin Gud for denne åpenbaring som var gitt ham. Takket for at han følte vellyst, takket for at Gud hadde gitt ham muligheten til å føle attrå etter mer enn han tidligere hadde ant at fantes oppnåelig for en prest og ydmyk tjener. Louise skjønte at dette var noe hun også skulle takke for og sto straks like naken på sine spinkle knær ved siden av ham.

To dypt religiøse mennesker i moden alder med rike erfaringer med kjønn i samhørende bevegelse med sitt eget kjønn, oppfattet nå at de hadde en dypere glede. De hadde elsket sammen i og med Guds nåde. Begge oppfattet at dette var ønskelig, ikke bare tjenlig.

Ingen vred Gud tenkte annerledes, fra da av møttes de til te eller kaffe, hos henne eller ham når tid og lyst var til stede. Tiden var det verst med, lysten var gitt dem og ustoppelig. Begge utøvet sine yrker som før. Prestebakke trøstet fortsatt kvinner i nød, hans forhold til søster Louise var noe helt annet og personlig. Også hun så det slik. Selvsagt ville det ikke vært mulig om de hadde blitt gift. Men en oversøster kunne ikke være gift; så dermed elsket de som de nå hadde begynt med, med kropp, kjønn og sjel. Og takket ofte i bønn.

Louise hadde i sin ungdom elsket på andre måter. Nå lærte hun opp sin åndelige rettleder til å bruke andre stillinger, lærte ham å kysse andre steder enn kinn og munn. Hun hadde ikke glemt sine frekke kunster, like lite som man glemmer å sykle. De takket begge sin Gud for at de i moden alder hadde fått denne nådegaven.

Louises hjerte var fortsatt av gull, men gråsteinen var ikke like hard. Hun ble liksom mykere i kanten og mer smidig. Fortsatt streng, men ikke strikt. Hun smilte mer i hverdagen og det skadet ingen.

Presten mistet evnen til å skille mellom det å synde og det å ikke synde. Det som sto helt klart for ham, intet av det han gjorde sammen med Louise var syndig. De var jo rene i seg selv og derfor ute av stand til å synde. Men om andre mennesker gjorde noe tilsvarende, syndet de? Ikke så lenge de ikke brøt Guds bud og ord. Louise og han brøt jo ingen bud. Gjorde de, levde de i glasshus og kunne ikke kaste noen stein. For sikkerhets skyld fikk han Louise med på en felles bønn etter hver sengedyst hvor de ba om tilgivelse hvis de hadde syndet. Uansett, etter hvert lærte han og erindret mange ord for hva de gjorde. Ordene syndet ikke, de heller. Det ga bare en nytelse å suge på dem, tenke på dem, bruke dem; selvfølgelig sammen med Louise. På sykehuset og utenfor hjemmet ellers, var de Des og på tittel. Privat ble de mer private enn de fleste ektepar noensinne blir. Men det ante de ingenting om.

Når Louise ville han skulle suge fitta hennes, sa hun det i klartekst allerede ved kaffebordet. Hun visste at lemmet hans ville reise seg og være klart til å suttes på det også. Det var det hun virkelig hadde vært spesialist på da hun var ung og gal. Helt risikofritt, i alle fall for å få unge, å suge menn så de sprutet. Hun hadde teket med å få kuken ut av munnen før hun ble kvalt. Ikke for det, bittelitegrann næring i sæd også.

Det ble pinlig for pastor Bakke en gang han ikke hadde fått vasket fjeset før han måtte møte for å trøste en døende. Sykepleieren på vakt gjenkjente fitteeim. Ikke hvems selvsagt, men de hadde funnet presten hjemme hos oversøster Louise. Sykesøsteren likte presten men han hadde ikke vært hos henne. Overrasket sa hun bare at selv om det hastet var det best om han vasket ansiktet og skylte munnen før han gikk inn til pasienten.

Søster Margit sto for tur til å bli den oversøster som ledet avdelingen når Louise ikke var på vakt. Hun ville på ingen måte risikere å bli uvenner med Louise. På den andre siden kunne hun trenge en grundig oppstakning i ny og ne. Nå visste hun noe hun ikke hadde hørt fra noen, at pastor Bakke kunne annet enn å stake. Interessant!

Etter forfremmelsen ble Prestebakke invitert til jubelte. Av erfaring visste han at slike invitasjoner ikke bare dreide seg om himmelske takksigelser, men likevel ikke hva han gikk til. Margit sa det allerede da døren var lukket bak ham at hun trengte en mann til noe bare en mann kunne gjøre. Det visste han jo, men Margit ga ham nesten en sjanse til å trekke seg tilbake. Margit var Louises motsetning, ikke i strenghet, for det var første bud for en oversøster å kunne styre både pasienter og pleiere – og av og til legestaben. Margit var lubben og rund der Louise var skranglete og det var som vanlig ingen problemer for pastoren å bli hva han nå visste var en ”pulekåt bukk”.

Pastoren hadde ikke mye valg når han først hadde pulestokken fremme. Den skulle brukes og Margit var frekk nok til å låse inn buksa hans så han ikke kunne slippe unna det hun aktet å gjøre med ham og få ham til å gjøre med henne. Det visste han ikke før det var for sent og Margit suget ham opp. Hun var den andre kvinnen som fikk ham ut på andre ville veier enn å hamre Guds ord inn.

Det verste var, han likte det, han ble ustoppelig. Han likte de gode runde formene, han likte smaken av Margit. Han erkjente for seg selv at han var et syndig menneske og at han likte å synde. Han følte plutselig ingen trang til å takke Gud. Tvert imot, der og da, forbannet han inni seg sin Gud for at han hadde tillatt at Gustaf Bakke holdt seg selv for narr gjennom så mange år. Så mange fitter han bare hadde hamret løs i med sitt løskrutt uten å vite at de kunne suges, slikkes og nytes.

Det var for sent å begynne forfra, noen tiår for sent. Men Gustaf bestemte seg for å bruke de to oversøstrene for det han nå visste de var verd. Fortsatt falt han på kne og ba sammen med Louise, skjønt noen ganger sto de begge på kne med lemmet hans inne og ba om nåde for sine gode lyster. Det virket som de fikk den. Om Louise og Margit snakket sammen om den mannen de nå delte, nesten uten konkurranse fra den gemene søssterhopen, er ikke lett å vite.

Gustaf snakket aldri om den eller de andre, i det hele han holdt seg til den gamle taushetsplikten så lenge han var seg det bevisst. Noen som ikke hadde taushetsplikt hadde fortalt biskopen at det visst fantes en ”lidderlig” prest innen hans bispedømme og navngitt pastor Bakke. Gustaf ble innkalt til en samtale.

Biskopen visste ikke om det var sladder eller noe som hadde riktighet. Men denne Bakke var det jo helt spesielt med, en nidkjær prest som hadde et ”kall” og også var elsket og respektert. Men sær. Kanskje hadde Gustaf en forutanelse, kanskje hadde biskopen antydet noe. Gustaf tok med fotografiske kopier av sine gamle dokumenter. Originalene lå vel forvart. Biskopen fortalte hva han hadde hørt. Og undret om det kunne være noe sant eller bare bygdeslarv.

Gustaf fortalte om sin samtale med biskopen da han var ung prest og den misjonsvirksomhet han senere hadde utøvet. Han hadde gjennom årtiene ikke hatt noen vellystige tanker. Han hadde fulgt det misjonskall han hadde fått og hjulpet mennesker i nød. Han hadde utvilsomt gjort kirken til et sted folk følte seg tatt hånd om og var overbevist om de også var blitt troende medlemmer av menighetene.

Biskopen var rystet i sitt innerste og tvilte på at Gustaf var tilregnelig. Gustaf la frem sine aktstykker og biskopen måtte erkjenne at Gustaf vitterlig hadde hatt kirkens mandat. Biskopen kunne ikke underkjenne det mandatet Gustaf hadde fått, men han sa det diplomatisk at det nok var på tide å løfte dette kallet fra Gustafs skulde. På direkte spørsmål hadde Gustaf selvsagt rett til å lindre for mennesker i nød, men ikke med kirkens velsignelse med handlinger som kunne oppfattes som seksuelle. Og dette skulle aldri i avisene. Gustaf dro i dobbelt forstand lettet hjem, han hadde fortsatt sin stilling, han hadde ikke blitt bedt å tallfeste de nødstedte kvinnene han hadde hjulpet. Biskopen hadde vel ikke mot til å høre sannheten. Og det man ikke vet…

Biskopen fortalte sin frue om samtalen med pastor Bakke. Hun tok visst betroelsen som et lite hint om at der kunne hun søke trøst. Biskopen hadde de siste ti år, selv med bønner, ikke hatt reisning. Bispinnen tolket det sikkert for fritt, men hun besøkte Gustaf som en kvinne ”i nød”. Gustaf undret om hun var utsendt som spion men fikk forklaringen, hennes mann var ute av stand til å ha stand. Bryte ekteskapet hverken kunne eller ville hun i prinsipp, men var ikke dette et nødstilfelle man kunne be Gud om tilgivelse for? Gustaf hadde vel fortsatt sine evner og kunnskaper selv om hennes mann hadde løftet kallet fra ham.

Gustaf lovet å hjelpe bispinnen. Hun var nok eldre enn ham og hadde ikke hatt en mann på mer enn ti år, så Gustaf sa at skulle han hjelpe, måtte hun nok ha flere behandlinger. Det ville være ren terapi og selvsagt ikke med vellyst involvert. Gustaf sa at han følte han gjorde dette av pliktfølelse overfor sin gamle biskop, nei på ingen måte overfor hennes mann. Hva han ikke sa var at det var en sann glede for ham å kunne gjøre biskopen til hanrei.

Gustaf og bispinnen fant hverandres selskap oppbyggelig. Kanskje ikke religiøst, men fysisk. Hun hadde kun hatt sex med sin mann og det var noe annet enn det Gustaf fikk henne med på. Han brukte all sin kunnskap og smurte, oljet og åpnet kjønnet hennes med ømhet, smidighet og energi. Var det noen som trengte rustbankning, måtte det være Inga. Gustaf brukte Gudshammeren som han aldri hatt brukt den før.

Inga hadde nok opplevd små hyggelige pulestunder med sin teologmann, uten ild og glød, uten å vite hva en orgasme var. Gustaf ble trigget av at det var bispens kone han behandlet. Om det så skulle være den siste kvinne han hadde staven sin inni, så skulle hun få revansj for alt hennes mann hadde unnlatt å gi henne, i det minste de ti siste årene. Hun var åpen for flere terapirunder. Hun gjorde som Gustaf, ba en bønn og ba om tilgivelse for at de var mennesker med lyster; men skapt til å leve.

Gustaf lærte opp Inga med summen av det han hadde lært av sine to faste kvinner, bruken av hele kroppen, bruk av tunge og munn. Inga ville etter hvert prøve alt, gjøre alt, leve ut alt. Hun sa hun følte seg som et nytt og bedre menneske, en gatehore og elsket det. Gustaf måtte bare innse at han nå måtte dele sin tid mellom tre kvinner og at det var nok, mer enn nok. I alle fall inntil Inga var innpult og utpult. Offisielt gikk Inga til en fysioterapeut for sin onde rygg. Behandlingen hjalp og biskopen så sikkert til sin glede at Inga ble i bedre humør. Etter behandlingsomgangene startet Inga på et parti med husmorgymnastikk. At hun var eneste husmor og Gustaf instruktør, var ikke noe som ble nevnt. Bispen hadde nok med sin kirke og sine embetsplikter. Inga følte seg utlært da hun plutselig innså at hun ikke lenger var i nød og bare i ren og skir vellyst boltret seg med Gustaf. Hun fikk litt bondeanger. Ikke for at hun brøt ekteskapet, men med at det var en av hennes manns underordnete. Hun takket Gustaf og sa at hun ville komme tilbake når, og ikke hvis, hun igjen kom i nød.

Bispinnen søkte seg andre jaktmarker. Nå som hun visste hva en enkelt mann ikke kunne, som biskopen og en annen mann kunne, som pastoren, måtte hun finne ut hva menn generelt kunne. Hvem var unntaket, ektemannen eller det hun nå erkjente at var en elsker. Inga visste hva hun ville kreve og hva hun selv kunne gi eller yte; selv om hun ikke skulle selge ytelser. Hun var overbevist om at biskopen aldri hadde innfridd sine forpliktelser som ektemann, han hadde aldri vært en mann, som hun nå visste at fantes. Så Inga brøt ikke ekteskapet, det var i hennes mening ufullbyrdet.

Gustaf visste at han hadde vunnet over biskopen. En seier han ikke godt kunne fortelle andre om, men den varmet hans indre og styrket selvtilliten. Men også potensen og kåtheten. Uten Inga, ble hans potens godt fordelt på oversøstrene. Louise var den som syntes at nå ble det for mye for henne, Gustaf måtte fordele sine evner og nådegaver på flere.

Gustaf var blitt en ustyrlig grabukk, han visste det. Nå som han ikke lenger hadde kallet, så var det sannheten han innså. Han glemte ikke å takke for innsikten. Han måtte bare finne noen som ikke kunne drømme om å sladre til biskopen. Gustaf fant løsningen, hans sykehuskontakter kunne kanskje sørge for at han fikk noe annet å gjøre enn å være prest. Han fikk et embete med mye ansvar, men ikke for mennesker. En stilling som kunne kombineres med å være horebukk. Likevel, han var like fullt en vigslet prest og sto på biskopens liste over gravferdsvillige.

Først og fremst var han uten underordnete, uten nidkjær biskop som overordnet, men like fullt med et stort kontaktnett av kvinner i moden alder. Han kunne ikke tenke seg en ung kvinne, det ville være mentalt brysomt. Lemmet hans var ikke lenger en guds-hammer men hans egen private gallionsfigur. Kunnskapen om at han var steril hadde ikke plaget ham. Fortsatt ville han ikke fortelle det til kvinner uten behov for å vite. Enklest med slike som hadde levd lenge nok og som kunne gjøres kåte nok, om de ikke var det fra før.

Margit syntes også at hun hadde passe dose av Gustaf, en dag eller to mer i uken ville gi henne for lite pusterom. Tross alt, hun hadde en slitsom og viktig jobb. Mer sex ville gi for lite fri tid. Så om Gustaf kunne fordele seg på flere, ville hun synes det var greit nok.

Gustaf hadde ingen problemer med å forføre en villig enke. Sorgen var for lengst glidd bort, Astrid manglet ikke en mann i huset men definitivt en som ordnet opp mellom beina. Kunne Gustaf sånt? Ja, Gustav kunne sånt og mer til. Han kunne i alle fall uten problemer vise Astrid at han bare ved tanken på henne hadde mye inni buksene.

De hadde sittet pent og prydelige i sofaen hennes. Skikkelig god gammeldags treseter med trelener. Duket kaffebord med likør i glassene. Flasken ble tommere og tommere, Gustaf kåtere og kåtere og Astrid nesten nærgående da hun spurte om han heller ville ha en cognac. Gustaf sa ærlig at han gjerne drakk en cognac, senere. Det var da Astrid tilfeldig traff lemmet med hånden, kanskje ikke helt tilfeldig. Hun kjente at hun traff noe hårdt og visste hva det var. Visste at det var lenge siden hun hadde hatt et stivt lem innen rekkevidde. Astrid var sjef i butikken hun hadde arvet fra mannen og vant til å takle mennesker, vant til å ta avgjørelser. Der og da avgjorde hun at denne kuken skulle hun ha. Hun grep sjansen, grep lemmet, så Gustaf i øyene og sa ”kan du nå, så vis meg hva du kan”. Det var unødvendig å spørre om han hadde lyst. Den var synlig.

Astrid fikk Gustaf opp og inn til sengen. Ikke noe med klining i sofaen. De var jo voksne. Gustaf viste seg situasjonen voksen. Han hadde hatt flere kvinner enn han husket. Astrid ble en av dem han husket. Kontrasten til bispefruen. Astrid hadde hatt en mann som både kunne, ville og handlet. Hun var vant til hårde tak i sengen, myndig nok til å dirigere Gustaf. Fra første gang hun rørte kjønnet hans, tok hun styringen. Astrid visste hva hun ville ha og fikk det. Gustaf ble nok veid og funnet tung nok, gikk dypt nok. Han var i Astrids vold, fysisk og mentalt. At hun hadde holdt sin kropp i hevd, skadet ikke. Første gang hadde hun solid hårvekst, neste gang var kjønnet hennes glattbarbert og sugeklart til hans ære. Gustaf var hos henne kommet til det forjettede landet som fløt i melk og honning, et paradis på jord. Han fikk sin cognac, hver gang, etterpå. Astrid kom til å dominere sexlivet hans. Nå hvilte Gustaf nærmest ut hos Louise og Margit. Alle tre damer ble tilfredse. De var så forskjellige at Gustaf bare gledet seg til hvert sengebesøk. Han var en horebukk, deres egen private bukk. Ingen av kvinnene følte seg som horer, de hadde et kjønn til å bruke sammen med Gustaf. Louise ba han nok sammen med fortsatt men hos Astrid ble det aldri en bønn. Bortsett fra når han måtte be om nåde fordi hun krevde alt og mer til.

Etter noen måneder roet alt seg, alle tre kvinner fikk sin dose sex hver uke, Gustaf fikk hvilt litt innimellom. Astrid fikk vite hvem de to andre var, inviterte dem enkeltvis på besøk og organiserte Gustafs fritid og hans seksuelle hverdag. Tre myndige damer og en anstendig eller uanstendig mann som ingen av dem ga slipp på.

Bispinne Inga kom på besøk på Gustafs arbeidsplass. Hun hadde med seg en konvolutt med papirer. Hun fortalte at hennes mann var syk og ute av stand til å arbeide en stund. Hun hadde ryddet på kontoret hans. Rødmende innrømmet hun at hun hadde snoket. Hun hadde stjålet disse papirene fra Gustafs mappe. Det var ingen grunn til at de skulle eksistere, komme i arkiver eller kanskje bli lest av nye biskoper. Gustaf åpnet og fant biskopens notater om ”hans sak” og kopiene biskopen hadde fått av de gamle dokumentene. Han takket pent og rev dem i stykker mens Inga så på.

Inga hadde tid til en kaffekopp. De hadde en hyggelig time sammen, med gjensidig løfte om å holde kontakt. Inga rødmet nesten blygt da hun sa at hun ikke var i nød. Gustaf trengte ingen forklaring –men han var der, enten Inga var i nød eller ikke.. Biskopen ble aldri frisk igjen, Inga fortsatte sitt herlig syndefulle gymnastikkliv. En gang i mellom brukte hun Gustaf som oppfrisk-ningsterapeut. Han var best, erklærte hun. Andre var enklere å forholde seg til, de skaffet seg utløsninger de trengte og henne gode orgasmer. Og var ikke tidkrevende. Inga sa hun nå hadde forståelse for menn som gikk på horehus med sine savn og sin nød. Det hadde hun dessverre ikke skjønt da hun bare var sjømannspresthustru. Det betød ikke at hun syntes om at noen solgte seg, men det var vel også i nød.

Gustaf trøstet nok enker i nød, men ingen nye fysisk. Hans tid som Guds redskap var jo slutt. Nå var han bare sitt eget redskap, godt hjulpet av tre kvinner med lyst og lyster. Til Gustafs glede var det mange som husket ham med glede årtier etterpå. Han sa sjelden nei til en bønn om en gjenåpning. Ikke av forholdet men av en tilgrodd, gjenrustet port til paradiset.

En som kom til ham hadde vært en såkalt tyskertøs som satt i fengsel etter krigen og som han hadde hjulpet etter at hun slapp fri. Både med penger, Guds hammer og bønner. Julie hadde ikke kunne glemme presten som sa seg villig til å dele leie med en som henne og gitt henne tro på seg selv. Gustaf husket henne veldig godt. Hun hadde gjort inntrykk på ham fordi hun ville noe med livet sitt. Julie fortalte at hun hadde reist fra landet, hadde arbeidet hårdt, hadde hatt fremgang i det yrket hun utdannet seg i. Menn hadde hun hatt, men ingen som Gustaf. Nå var hun bare i landet for å hilse på gamle venner. Gustaf var en av dem.

Kunne han tenke seg en repetisjon? Gustaf kunne. Denne gangen var han ikke tynget av noe ansvar, han la ikke bare inn en kuk for å hjelpe en stakkars forvillet ungpike. Nå var Julie en moden kvinne med gode former både utvendig og mellom beina. Gustaf var en mann som var kåtere enn noen gang tidligere i livet. Julie fikk mye mer enn hun hadde fått den gangen, mye mer enn hun ventet seg. Gustaf ble virkelig betatt av Julie. Han ble forelsket antagelig og aldersforskjellen virket ikke lenger som en hindring.

Gustaf dro på ferie til Julie senere på året. Hun ordnet seg fri fra arbeid. Julie og Gustaf elsket hver gang lemmet hans våknet til liv etter forrige omgang. Fjorten dager i et felles paradis, hvorfra ingen gud drev dem ut. Og enda var de hverken utpulte eller lei hverandre. Gustaf brukte alt han hadde lært, Julie var kunnskapsrik hun også.

Gustaf kom hjem, herlig utmattet. Hjemme var det tre kvinner som ventet på ham. Gustaf hadde ikke hverken krefter eller mot på å møte dem første uken. Etterpå kom alt i sin vanlige tralt. Nesten, da. Han hadde en kvinne til feriepuling, tre til hverdags-knull og bonusdamer i tillegg. Så snart det var mulig, skulle han bli pensjonist. Statsansatt med mulighet til å gå når sum tjenestetid og alder ble høy nok. Han aktet å bruke fritiden han da fikk til noe nyttig.

Gustaf giftet seg med Julie slik at hun ville få enkepensjon når han falt fra. Det forandret ikke noe overfor andre damer. Julie lot ham ha frigang. På den andre siden, så mente Gustaf at Julie burde sikre seg sæd fra en oppegående mann før det ble for sent, så skulle nok Gustaf stå for det offisielle farskapet. Barn født i ekteskap osv. Barnepensjon ville også være sikret. Pastoren tenkte sikkert ukristelige tanker – eller gjorde han? Sammen ble Julie og Gustaf enige med en villig mann som de mente hadde utseende og evner han kunne formidle til et barn. Han visste vilkårene, han skulle skaffe Julie sprelske sædceller innsprøytet på naturmetoden. Uten ansvar og rettigheter.

Romeo fikk tømme seg hver dag i riktig periode. Med hell. Resultatet var en bestilt ”lausunge”, et høyt elsket barn. Julie og Romeo elsket nok ikke bare for sædens skyld men det snakket de ikke for høyt om. Gustaf visste og unte Julie all kos og kuk hun kunne få og ha. Romeo var en grei fyr og Julie brukte ham når hun hadde andre behov enn Gustaf.

Gustaf velsignet det hele, så godt et syndig menneske kunne. Han følte selv at han knullet og pulte og horet og levde som en ekte mann; skapt slik han var det av en nådig Gud; som en steril løsunge som ikke kjente annen far.

Selv ble han, så lenge han levde, en far på heltid for Julies lille datter. Den eneste far hun lærte å kjenne.