Johannes Døperen

Johannes Christophersen var en spesiell type. Blant venner ble han, som en skikkelse kjent fra litteraturen, kalt Johs. Blant uvenner ble han fra barn av kalt Johannes døperen. Faren var prest og som mange andre presteunger var Johannes smådjevel. Den typiske mobberen også. Døperen kom som tilnavn fordi hans yndlingsbeskjeftigelse som oppvoksende pøbel, var å dukke jenter og gutter mindre enn seg i snøen. Senere ble tilnavnet beholdt da han begynte å leke med levende jentedukker. Merkelig at dette med ”dukke” fikk slike langtidsvirkninger. Eller kanskje ikke, man blir ikke populær blant andre gutter når man tar jenter fra dem. Men i denne historien er det greit å bruke Johs. Enklere navn. En ting var å ta jenter fra andre, noe annet å ta jenter. Men ikke for Johs. Få oppvoksende hankjønnsdyr har vel tatt og hatt flere jenter enn Johs. Få strittende ungguttkuker har dukket inn i så mange åpnede eller hittil uåpnede fitter som den som var en aktiv del av Johs. Han var spesialist i å bane seg vei. Hvem som lærte han opp er fortsatt uklart. Myter ble spunnet fra Johs var seksten. Den eldste var nok at presten tok gutten med til Tyskland og parkerte ham på et bordell en ukes tid, mens foreldrene hadde ferie. Ingen ”røk uten ild” sa man på den tiden og Johs var utrolig godt kjent i Hamburg. Og for oss som kjente presten, var myten ganske sannsynlig. Foreldrene håpet kanskje at gutten fikk knullet fra seg. En annen myte var at kusina hans på tjue hadde kjærestesorg og trengte oppstaking. En tredje var at Johs hadde vært på hyttetur med en gjeng unge kvinner fra nabobyen som ville ha noen å leke med. Alle mytene var visst sanne, de er sannsynlige hver for seg og ikke motstridende. Og Johs har langt seinere innrømmet at det var nettopp slik hans debut hadde vært. Grundig og avansert, saftig og noe som hadde gitt både smak på fitte og mersmak. I Tyskland hadde han lært å knulle, på hytteturen hadde han lært å suge og slikke og av hun med kjærestesorg hadde han lært å kjæle og å pule. Hadde han vært på bordellet en uke til, ville han aldri noensinne mer ha rørt et kvinnfolk. Det var hytteturen som hadde reddet hans sjel fra å ville gå i evig kloster. Johs gikk visst likevel plutselig lei, han hadde tilsynelatende fått, tatt og hatt så mange fitter at piker plutselig var helt likegyldig for ham. Det var det han hadde hatt, ikke piker — men fittene deres. Nå var han kanskje nådd dit presten hadde ønsket ham tre år tidligere. Noen er litt tregere i oppfattelsen. Kanskje spesielt det lille hodet til Johs. Tilnavnet ”døperen” ble kanskje holdt i hevd av jentene som ville bli og ble innviet i aktivt voksenliv av Johs. Ikke en helt moralsk, men heller en mer umoralsk dåpsseremoni. Ingen fikk oppfattelsen av at eierne av disse åpnete kjønnsorganene ble sett ned på, blant jenter var det visst heller positivt å ha blitt døpt av Johs. Johs var nærmest som en munk å regne noen år, ble nesten populær blant gutta. Men da jentene han hadde fornøyet seg med, ble eldre og noen erfaringer rikere, oppdaget den ene etter den andre at den eneste gutten som hadde hatt teket og gjort dem helt salige, var Johs. Johs ble derfor et ønskemål for kvinner. Johs hadde nok likevel savnet dameselskap. Så han var villig til det meste. Men nå nøyde han seg med en ad gangen. Fikk suget ut av henne alt hun hadde å gi og ga fra seg det hun ønsket mest, kos, kjæl og en kuk som likte dypdykking og fittebad. Først i køen var Trude. Johs husket ikke hvor i rekken hun hadde vært, men kjente henne i alle fall igjen på smaken. Johs begynte nå å notere seg hvordan kvinner smakte, han ble en sann mester i å sette karakter på kvinners safter og dufter på samme måte som vinskribentene satte karakter på viners smak og aroma i de store avisene. Det gjorde at han igjen virkelig fanget interesse for hunnkjønsindivider — som kvinner med kjønn. Han kunne bare ikke skrive i avisene om det og tjene penger på sine inntrykk. Enkelt uttrykt, Johs hadde utviklet nese for fitter og deres bouquet. Det var ikke snakk om kjærlighet, ikke en gang til duftene. Det var mer som en flyktig forelskelse som ledet ham inn i en slags fortapelse. En besatthet. Johs brukte Trude som grunnlag for karaktergivningen. På en skala fra null til ti, hvor ti var topp, prøvesatte han henne til en jevnt god sekser. Tiden ville vise om det var for lavt eller høyt. Uansett, Trudes safter og dufter var normen han bedømte etter. Det fikk Trude også glede av, for i årene som kom, måtte Johs tilbake til henne for å ”kalibrere” sansene sine. Hun visste det, ingen andre kvinner fikk vite, at han bedømte dem helt og holdent etter smak og duft. Heller ikke Trude fikk den gangen vite hvilke ord han brukte i beskrivelsen, men på et tidspunkt ble hun fortalt at hun smakte på nivå sju og duftet som en seksoghalv. Nei takk, sa Trude, driver du på med slik skalering av damer, så skal jeg enten være på topp eller på nivå sex. Min fitte bedømmer ikke kuker, verken etter størrelse eller smak. For meg er du, inklusive munn og hender samt den og kuken din lik sex. Alt annet er likegyldig. At du samtidig er topp, må du bare finne deg i. Et par år senere var løpet kjørt for Johs. Trude fant kartoteket hans og leste alt som sto. Selvsagt ikke bare om seg selv men om de andre damene. Denne historien bygger på hva Trude senere spredte til ”en engere krets”. Hun var inderlig forbannet, en stund. Ett år senere ble hun imidlertid gift med Johs. Så når det første raseriet var over, så tok hun ham til nåde. Eller kanskje ikke? Det var kanskje en endelig og evigvarende hevnakt fra hennes side? Fra ekteskapets private sfære har det ikke lekket ut noe, hverken fra Trude eller Johs. De ser ut som de har det bra, i alle fall. Det Trude fortalte i øst og vest, er imidlertid godt kjent for de av oss med god hukommelse. Hun fortalte aldri hvem damene var, men noen kunne vi nok gjette oss til. Derimot beskrev hun malende hvordan Johs like malende hadde beskrevet kvinnekjønn. Et var fuktig og smakte som en overmoden fersken men duftet som oppvarmet lær. Karakter for smak en sekser men for duft bare en firer. Et var tørt som sandpapir inntil han hadde fått ferskvare-produksjonen i gang og smakte da som nykjernet smør. Duften var som sommersol i fjøsveggen, nærmest tjæreduft. Karakter for smak en femmer og duft en sjuer. Så var det kjønnet som smakte som en fullmoden mango og var like saftig. Smaskens med en tier. Duften var som en fersken, nytbar til en åtter. Annerledes med hun som duftet svett hoppe, allerede før rittet. Hun fikk bare en treer for duft, men en åtter for smak. Etter rittet syntes Johs duften var bare herlig, kanskje var kroppene da like svette, så som kommentar hadde han skrevet at han heretter skulle gi karakter for duft etter akten. Hun fikk en åtter da. Virkelig rom for forbedring.

I det hele tatt, Johs hadde nesa si i en god del fitter før han ble gift. Var nesa hans som Pinocchios nese og kunne brukes til å pule også? Egentlig var han jo bare en gjenbruksplass som damene brukte til å tilfredsstille sine lyster. Han var altså ”på snusern” mens de var på jakt etter gjenbruk av det beste kosedyret de hadde hatt.
Underlige greier dette. Man sier jo ellers at ”man vet hva man har”. Det hadde ingen av disse damene visst da de hadde Johs første gang. Nå ja, det var han som hadde hatt dem den gangen.

Men dette er jo ikke hele sannheten om Johs. Kanskje bare en staffasje for noe helt annet. Johs samlet frimerker. Interessen ble vakt da han var tolv og fikk en liten samling fra en kusine til faren. Hun var juniorleder for en frimerkeklubb og som en hønemor tok hun ungdommene under sine vinger. Johs var forelsket, ikke bare i frimerkene men i klubblederen. Hun var litt under tredve den gangen og hadde selv arvet en stor samling etter faren sin. Det var nok hennes skyld alene at han fortsatte å samle frimerker. Det var forresten morsomt med en slik hobby. Morsommere ble det, da han traff Irene igjen i voksenklubben. Hun var frimerkeklubbens sekretær og den ungdomsforelskelsen han hadde hatt da han var tolv, vendte tilbake som et lynnedslag i ham. Det underlige var at Irene også tente. Hun var enda ikke blitt førti og aldersforskjellen dem imellom betød ingenting. Det som betød mest, var at det var Johs første virkelige forelskelse. I en gudinne. At Irene var gift med en skipsreder og hans eneste levende gallionsfigur betød ingenting for noen av dem. Det frimerkemøtet dro ut i tid. Sekretæren kom sent hjem, gjennomknullet og lykkelig. Rederen hadde eget soveværelse, så han merket ingenting. Johs hadde stilt seng til rådighet, men Irene gikk da Johs sluknet. Rederen var for øvrig ikke interessert i Irene som kvinne, bare som hustru. Rederen selv hadde forkjærlighet for unge menn, for-trinnsvis over den kriminelle lavalder. Og de fant han ikke i deres egen by, men på utallige reiser. Irenes natt med Johs ble starten til et forhold som varte ved og antagelig fortsatt varer. Irene hadde hatt andre elskere, har andre elskere. Men Johs ble ”trofast”. I den grad man kan kalle en elsker med mange damer og nå også hustru som trofast. Han noterte aldri en bokstav om Irene, hun var hevet over enhver form for registrert smak og duft. Hun ble ”bare” kvinnen i hans liv. Irene handlet sin garderobe i Paris. Ikke bare de fjonge kjoler og lekre draktene når hun var sin manns gallionsfigur. Noen av hennes klær var som teaterkostymer, usedvanlig lette å komme ut av og tilbake i. De brukte hun når hun ville ha hurtige seanser, i en røykepause, under et toalettbesøk, i et skjult hjørne i en park. Det var klær som hennes yndlingshus i Paris kunne tilby sine fine kunder. Klær som gjorde det mer enn lett og enkelt å knulle i; nesten på åpen gate. Irene sa alltid at hun var kledd som en gatehore og følte seg som en luksushore. Men en som bare tok betaling in natura, en stiv god stake. Johs har ikke sagt noe om Irene, men en annen som hun har hatt, Jonas, ytrer seg slik om henne: ”En kvinne med stor K med lyst på Kuk med stor K og som alltid stiller med en glødende varm hule. Den får virkelig enhver pølse til å komme i kok, for ikke å si at den blir grillet i safter.” Vennen syntes det var greit å være ”stand-in” for Johs. Irene kunne kunsten å knulle i tre minutter som føltes som en tur til himmels. Hun var alltid forberedt på det beste, våt og varm og kåt. Pariserklærne med sine franske åpninger gjorde det enkelt. Og de menn hun tente, fikk likesom hun, en salig stund. Salige stunder. Klærne gjorde at hun kunne tas både forfra og bakfra, alt etter omgivelsene. En gang kom hun i avisen, heldigvis kunne ingen se at det var henne som ble tatt der bak kirken i Bergen. Bra for ekteskapet, de eneste regler som gjaldt der, var at ingen ting skulle skje hjemme og aldri lage skandale.  Johs opplevde det nok på samme måte. At Irene som han var dypt, dypt forelsket i, var åpen for dypdykk. Hadde han vært uerfaren ville det blitt noe annet. Men Johs var fullbefaren og visste hva en kvinne ventet seg av ham. Noen ganger det hastige på tre minutter, andre ganger en seanse som varte til siste saftdråpe, sæddråpe og svettedråpe. Han møtte Irene på frimerkemøter, hvor de begge var dydige og hadde knapt en ordveksling og aldri blikk. Han møtte henne etter møtet, mens de ryddet opp og hadde kanskje en hastig kjønnsutveksling mellom stablestolene. Johs møtte henne på utstillinger i utlandet, hvor de knapt annet enn symbolsk var på annen utstilling enn for hverandre. Fine alibier, fine samvær, Irene uten parisermoten på seg, bare Johs. Selvsagt stilte de også ut samlinger og var hver for seg kjente personligheter mellom samlere. Ut fra aldersforskjellen ante ingen noe annet enn at de var medlemmer i samme norske klubb. I to klubber forresten. Sammen dannet Irene og Johs både den samlede medlemsmasse og bestyrelse i den andre. Sant nok møttes de til styremøte i sin viktigste forening til sine viktigste foreninger. Gunstig å bruke hotellrom og andre innlukkede arealer til disse viktige møtene. At Trude kapret Johs eller beordret ham inn i et ekteskap, påvirket ikke de følelsene Johs hadde for Irene. Tvert i mot! Kanskje var ekteskapet hans alibi for å slippe fra andre kvinner enn Trude. Irene slapp han definitivt ikke selv og hun slapp ham heller ikke. Om Trude visste noe, vet ingen; om Trude ante noe vet heller ingen. Interessert i frimerker var hun definitivt ikke. Trude var kanskje ferdigsladret da hun røpet alt fra ”trenings-dagboka” til Johs. Der fantes som nevnt ikke Irene. Til det var hun alt for hellig for Johs. Hellig mentalt kanskje, men på ingen måte ”hellig” fysisk. Ettersom Johs selv aldri har sagt noe, må vi bare tro at han hadde det som vår kilde Jonas. Irene var definitivt ikke et ”hull” for tømming av overflødig sæd fra en ståkuk. Selv om hun av og til opptrådte slik. Hun hadde et kjønn som krevde en mann. I alle fall ti ganger heller hvilken som helst mann enn en kosedildo. Hun stilte selv opp og ga hva hun kunne gi og tok i mot alt en mann kunne gi. Enten det var for tre minutter eller tre døgn. Gudene vet hva hun dunstet av. Annet enn diskret kvinne. Ingen annen beskrivelse finnes, annet enn av hennes intense våt-varme skjede, silkeglatte fittelepper og strittende klitt. Et sugende godt kjønn. Et herlig arbeidende kjønn som altså behandlet en kuk som om den var en frankfurterwurst. Jonas sier at han knullet og jokket inn i henne men hun svarte med sug og muskler som holdt ham fast som om han var en hann-hund inne i en tispe. Ingen ting å klage over, den herligeste kvinne han hadde stått i og stått i med. Likevel, ingen sammenligning med dyr ville ikke yte Irene rettferdighet. Bortsett fra ”dyrisk” kanskje. Oppfattelsen til Jonas som bare var ute etter sex og oppfattelsen til den dypt forelskede Johs var garantert ikke den samme. Jonas sa noe om at han vitret et villdyr når han så Irene. Og det var uten tvil hun som var rovdyret og ikke Jonas eller Johs. Om hun var en sulten tigerhunn eller en løvinne, var kanskje ikke like klart, et kattedyr var hun i alle fall.

Johs hadde det altså som plommen i egget. En kvinne som hersket over ham innen husets vegger og lot ham døpe snabelen sin så ofte han ville i den hjemlige honningkrukken. Sikkert saftig sex, nok for menn flest. For Johs kanskje bare alibiet for helt andre dypdykk.