Han var en underlig fyr, William. Formann i menighetsrådet, kjent skikkelse også i det lavkirkelige miljøet. Riktig en samfunnsstøtte med minst en hånd innenfor det meste av foreningslivet i byen. Bortsett fra hos frimurerne. Han hadde vært innom og konstatert at akkurat det ikke var ham. Kanskje fordi han ikke følte seg egnet til å bli en førende person der. Avholdsbevegelsen holdt hans seg også unna. William likte å svinge et glass sammen med gode venner. Bare glass, ikke flaskevis eller fra bøtter og spann. Han var en måteholden mann mellom andre måteholdne menn. Samfunnsstøtte.

Det var den ene side av William. En side som var vesentlig mindre kjent, i alle fall ikke kjent i de mannsdominerte miljøer han var ledende i, var at han mer enn gjerne hadde en hånd innenfor kvinners klær og kvinners kjønn. Der var han ikke måteholden. At William hadde kone og barn i to omganger, var kjent for alle. Williams versjon var at første kone var halvgal, men ikke verre enn at han lot henne beholde barna. De flyttet til en annen by, så folk flest kjente bare hans nye familie.

At William var notorisk utro var en hemmelighet for alle andre enn damene han var det med. Selvsagt ikke for kone nummer to. Vera hadde satt hardt mot hardt. Hun ville være frue med barn. Så fikk William heller forlyste seg med andre som han hadde gjort det med henne før. Hun visste hva han trengte for å være den samfunnsstøtte andre mente han var.

Det var mulig William var den typen som skrøt hjemme av sine erobringer. Jeg som kjente hans andre jeg, regnet med at Vera tente på at han hadde seg med andre og at han fortalte mye, kanskje til minste kyss, hjemme i ektesengen. Kanskje ikke med hvem, bare hva. Jeg antok at de tok en repetisjonsrunde i sengekammeret av det som skjedde andre steder. Om ikke alt, så i hvert fall noe.

Full innsikt i Williams liv fikk ingen før etter han var død og begravet. De færreste også da. På kontoret hadde han en samling minidagbøker, nitid ført. Alle møter var loggført, uansett tid på døgnet, anonymisert med forbokstaver og en rad hieroglyfer. Om han holdt seg med få eskapader i hjembyen, så var han på utebane den store erobreren.

Jeg var en av de få som fikk studere hans liv, både før og etter at det var slutt. Årsaken var selvsagt at jeg som hans betrodde sekretær, også var hovedadministrator av en del av hans andre liv. Jeg sørget for alle reiser og alle hoteller. Vi var aldri sosialt sammen, hverken i eller utenfor kontortid. Bortsett fra de ganger han behøvde "reise-kone" i utlandet - fordi annet ikke var mulig. Da var jeg god å ha, både som pyntedukke utad og også som kosedukke mellom forretningsslagene om han ikke fant noe mer spennende. Jeg følte meg som en "oppblåsbare Barbara", tatt med i bagasjen.

Som den perfekte sekretær stilte jeg lojalt opp og med glede når han hadde påtrengende behov. Williams talegaver og gode hode var godt kjent. Han var fest-taler "par excellence", en gudegitt imitator og skuespiller på nach-spiel. De ble det en hel del av i årenes løp. Hans andre hode hadde enda bedre egenskaper, selv om noen var usedvanlig selvbevisste og selvdiggende. I sengen var han ingen imitator, annet av seg selv selvfølgelig. Skuespiller var han imidlertid ikke. Han var en rolle, seg selv, og han spilte ikke tiden på andre ablegøyer enn å ha sex med den som var samme sted som han.

William utad var den selvsikre, kunnskapsrike mannen, med full kontroll. William i sengen var delvis av samme type, visste hva han kunne, demonstrerte sine kunnskaper til siste svettedråpe men mistet for øvrig all kontroll. Jeg som i dagligdagen kjente ham som den saklige og dyktige sjefen, hadde dobbelt glede av å ha sex med resten av ham. Ingen kjente ham bedre enn meg, godt nok til at jeg aldri ville hatt ham som annet og mer enn jeg hadde.

Fordi jeg visste hvor han hadde reist og hvilket repertoar William hadde i en seng, var det lettere å tolke hans minidagbøker. Jeg kunne tyde hva han hadde gjort med hvem, hvor og når. Helt enkelt fordi jeg visste hva han hadde gjort sammen med meg, like prydelig innført på dag og sted. Skjønt, selv jeg hadde lenge problemer med å tolke alt. Noen tegn og forbokstaver var ukjente for meg også.

Nei, hans kone Vera fikk aldri de dagbøkene. Jeg fryder meg stadig når jeg treffer en av hans erobringer. Jeg vet hvordan og når William knullet med henne, vet hvilken ektemann jeg kunne ha tipset om jeg hadde hatt slike lyster. Jeg gjenopplever William når jeg slår opp et tilfeldig sted i dagbøkene. De ligger nå i min private hjemmesafe. William er morsom å gjenoppleve. Jeg har fotokopier av de sider hvor mine egne opplevelser med ham er registrert, så jeg kan la originalene ligge om jeg ikke trenger flere stimulanser.

Min første opplevelse som Williams oppblåsbare venninne, var da jeg fulgte ham til Reykjavik til et møte med en amerikansk forbindelse. Jeg hadde ingen anelse om at han ville ha seg med meg. Tvert i mot var jeg sikker på at William aldri livet ville prøve seg på meg. Tross alt, han skulle omgås med meg i hverdagen. Dessuten var jeg var gift med en av hans beste venner. Til Island var jeg med som sekretær og den som skulle renskrive avtalen han håpet å inngå.

Selvsagt fortalte og nevnte jeg aldri om mine reiseeventyr med William for andre, så lenge han og min mann var i live. Det var privat og ingen ville trodd meg uansett. I hvert fall ikke min mann.

Men altså, Reykjavik. Vi ble uventet værfaste en dag. Altså en natt. Amerikanerne var reist; William og jeg spiste middag i all fredsommelighet ute på flyplassen. Vi ble varslet om flykanselleringen mens vi satt ved bordet. Flyselskapet tilbød oss dobbeltværelse. Jeg hadde kanskje fått et glass vin mer enn jeg burde og protesterte ikke da William sa at det var da helt OK.

Jeg var nok litt mer enn småkåt på ham men hadde skjult det for alle, også ham, også meg selv. Stilig mann. Han var garantert ikke kåt på meg. Bare på hugget for å få seg et nummer. Han fikk flere. William var annerledes enn min egen mann, pågående, ivrig med et lem som visste hvor det ville, ustoppelig. Om jeg altså hadde villet stoppe ham. Men jeg ønsket ikke å stoppe ham. Ikke da, ikke noen gang senere.

William erobret aldri mitt hjerte, han erobret, inntok og besatte kjønnet mitt. William etablerte en eiendomsrett til meg, sikkert til enhver sexpartner. Av hans dagbøker kan jeg lese at han behandlet alle sine kvinner individuelt, om det var hans preferanser med den enkelte eller kvinnenes de gir uttrykk for, vet jeg faktisk ikke. Han var alltid som en ny mann de ganger vi var sammen. Settingen var forskjellig.

Jeg fulgte ham på mange korte og noen få lange reiser. Jeg visste og så at jeg aldri var førstevalget. Var det en annen som han kunne bruke, valgte han alltid den andre. Det betød ikke at jeg ikke fikk sex under slike reiser. Jeg lærte av William. Jeg tok for meg og brukte enhver mann som lot seg bruke. William observerte det og likte det at pyntedukken hans var attraktiv nok. Det styrket visst hans eget ego.

Min ektemann trodde nok at jeg var blitt uinteressert i sex og vi gjennomførte under hele vårt ekteskap bare de obligatoriske pliktøvelsene. Egentlig var det han som var uten interesse for meg, men det vil vel ingen ektemann innrømme, ikke en gang for seg selv. Med en så ufarlig mann som William var det trygt å la meg reise. I alle fall, jeg lærte av William at sex skulle man sørge for å få nok av, nesten uansett med hvem. Så om det ikke var mye å hente på hjemmebane, så fantes det utebaner.

Etter å ha finlest dagbøker i lang tid, gikk det opp for meg at William hadde sider som selv jeg ikke hadde fått med meg. Et antall uforståelige tegn og bokstaver åpenbarte seg for meg som fra en Rosetta-stein, da jeg gjenkjente datoer fra min manns etterlatte papirer hjemme hos meg selv. William var biseksuell, min mann kanskje mest homo. Om min mann hadde hatt seg med menn var helt likegyldig for meg. Men at William også hadde brukt og erobret menn, var som et slag midt i fjeset. Jeg følte meg forrådt og trampet på. I alle fall inntil jeg fikk summet meg.

Hva hadde jeg mistet? Ingenting, annet enn litt selvrespekt en stakket stund. I stedet begynte jeg å finne ut hvilke menn det dreide seg om, var det flere enn min avdøde ektemann i vår egen by? Hadde Vera visst om Williams tosidighet? Hva hadde jeg med henne å gjøre? Det eneste som manglet var at min mann hadde behandlet Vera. Om så var, hva så?

Det underlige var kanskje at jeg ønsket å tolke hva Williams tegn betød når det gjaldt menn. Det var flere tegn enn jeg regnet med, kort sagt også med menn var det et flertall måter å utføre seksuelle handlinger. Jeg kan ikke bruke ordet elske i forbindelse med William, for han elsket helt sikkert bare seg selv.

Williams liv var altså en uendelig rekke sidesprang fra ekteskapet. Men det er et helt galt uttrykk, for William gikk bare rett frem. Han styrte seg selv rett inn i ethvert villig hull, uansett om det var for eller bak. Nå skjønte jeg at det var slik uansett om det var kvinne eller mann. Jeg tror jeg må si det slik: William var en skikkelig springbukk.

Og ja, en ønsket bukk med et lem som gjorde hva det skulle, stange seg frem og inn. Jeg vet ikke om noen som han prøvde seg på uten å lykkes. Noe slikt fremgår ikke av dagbøkene. Men hvem teller vel de tapte slag? Neppe William, om det fantes noen.

Det hender jeg våkner midt på natta, våt av svette, stående på knærne og bare venter på at William tar meg. Dessverre forgjeves.

William erobreren har besatt meg. Jeg er fortsatt besatt av ham.