”Velkommen hit!”

Jeg hadde vært hos min lege for kontroll. Det er en kvinnelig lege rundt midten av førti-årene. Hun er ikke spesielt vakker, men hun er flink og inngir stor tillit. På mange måter virker hun kanskje litt gammeldags, blant annet fordi hun alltid går kledd i en hvit bakknappet frakk omtrent som tannleger gjorde før i tiden. Måten hennes hår var satt opp på forsterker denne oppfatningen. Håret lå strøket bakover. Hennes påkledning og væremåte gir henne imidlertid en stor grad av autoritet.

Som vanlig på våren hadde jeg slitt med røde øyne og tett nese. Antagelig skyldes dette allergi. Før vi gikk videre med behandling hos spesialist foreslo legen at hun kunne foreta en rensing av øyne, ører og ese for å se om det hjalp. Doktor Berit som hun het forslo at jeg skulle komme som siste pasient en dag da hun ikke visste hvor lang tid en slik rensing ville ta. ”Ofte tar det fra en til to timer,” fortalte hun. Jeg hadde ingen grunn til å motsette meg og sa ja til en ettermiddagsavtale den påfølgende dagen.

Legebesøk er ikke noe jeg gleder meg til, men plagene mine var så vidt store at jeg ville prøve det meste. Det var derfor med en stor grad av spenning i kroppen at jeg møtte opp hos min lege noen minutter før avtalt tid. De var ikke fritt for at jeg var nervøs. Doktor Berit kom selv og lukket opp døra. Hun var som vanlig kledd i sin hvite frakk.

”Hei, kom inn,” sa legen og håndhilste på meg. ”Det er vel best at jeg låser døra så vi ikke får uventet besøk og kan være i fred,” fortsatte hun med et lurt glimt i øyet. Jeg fulgte etter henne inn i det vanlige legekontoret hennes. Doktor Berit ba meg om å kle av meg. Hun ville at jeg skulle være naken. Årsaken, forklarte hun, var at det kunne bli mye søl og for at klærne mine ikke skulle bli våte, var det like godt at jeg tok dem av. Til og med trusa ville hun at jeg skulle ta av meg.

Jeg forsøkte meg med en protest, men ble avfeid med et spørsmål om jeg ville ha behandling eller ikke. Ville jeg at hun skulle forsøke å hjelpe meg måtte jeg følge hennes anvisninger, hvis ikke kunne jeg bare gå. Dessuten, sa hun, jeg hadde ingen ting som hun ikke hadde sett mange hundre ganger.

Jeg gikk naturligvis bak skjermveggen og kledde av meg. Legen sa at jeg kunne gå inn på toalettet og bruke det hvis jeg ville. Etter at klærne var av og toalettbesøket gjennomført leide hun meg inn i et annet behandlingsrom. Rommet var dekket med fliser på gulv og langt opp på veggene. Midt i rommet var det en tannlegestol. Doktor Berit forklarte at det hadde vært en kombinert lege og tannlege som hadde hatt lokalene før henne. Han hadde gått av med pensjon. Doktor Berit synes at det kunne være greit å ha en tannlegestol til disposisjon for enkelte typer undersøkelser og behandlinger og hadde derfor valgt å beholde stolen.

Hun hadde imidlertid fått lagt fliser på gulvet og delvis på veggene for å gjøre renholdet av rommet lettere. Dessuten spilte det heller ingen rolle om det ble sølt vann og annen væske på gulvet.

Stolen var kledd med et plastikklaken. Legen hjalp meg til rette i stolen. Det var kaldt å sette seg, men det ble fort varmt. Doktor Berit satte på seg ei hvit plastikkhette på hodet. Hun festet også ei ansiktsmaske rundt halsen. Mens hun gjorde seg i stand benyttet jeg sjansen til å se meg rundt i rommet. Langs den ene veggen var det flere traller som tydeligvis inneholdt diverse utstyr og instrumenter. Vinduet i rommet var dekket av plastikkgardin slik at det ikke var direkte innsyn i rommet, men lyset fikk likevel slippe inn. Alle bormaskinene og det andre tannlegeutstyret var fortsatt på plass ved stolen. Det var også den lille vasken pasientene kunne spytte i om nødvendig.

Tannleger synes jeg er enda verre enn leger, og bare synet av tannlegeutstyret ved stolen gjorde meg både nervøs og engstelig.

Doktor Berit kom så med en halskrepp som hun satte på meg slik som man får hos frisøren. Deretter satte hun på meg ei lang hvit plastikkappe. Hun brettet ned halskreppen over kanten på kappa. Det var en fantastisk følelse å kjenne plastikken mot kroppen. Det ga ilinger gjennom kroppen og junior ville reise seg. Så rettet hun til kappa slik at både stolen og meg var dekket. Det var ikke til å unngå at legen la merke til min tilstand. På hodet mitt satte hun ei plastikkhette for å dekke håret mitt. Stolen ble lagt bakover slik at jeg nesten lå vannrett.

For at jeg skulle ligge rolig under behandlingen ble armene mine festet med stropper til armlenene på stolen. Bena mine ble på samme måten festet til benstøttene. Jeg forsøkte meg nok en gang med en protest, men til ingen nytte. Det var slik hun ville ha det, hvis jeg ønsket behandling. Nå ville hun ikke lenger ha noen innvendinger fra min side. Jeg fikk klar beskjed om at det var hun som bestemte her inne. Legen kom så med et hvitt bomullshåndkle som hun la over ansiktet mitt. Hun ville at jeg skulle forsøke å slappe av til vi skulle starte behandlingen.

Legen plasserte en masse utstyr på traller rundt stolen. Noe ble også plassert på bordet festet til tannlegestolen. Så hørte jeg at legen satte på seg en frakk sannsynligvis av plastikk. Deretter vasket hun hendene sine og satte på seg hansker. Doktor Berit satte seg ned ved siden av meg og tok vekk håndkleet som dekket ansiktet mitt. Det var litt av et syn som åpenbarte seg. Hun var kledd i en gjennomskinnelig frakk av PVC utenpå sin hvite frakk. Maska dekket det meste av ansiktet og på hendene hadde hun tynne gummihansker. Legen så meg dypt inn i øynene og spurte om jeg var klar til å starte.

”Ja, la oss komme i gang slik at vi kan bli ferdige,” sa jeg. Junior var i ferd med å vokse seg stiv og det må ha blitt litt av et plastikktelt ved mitt underliv. Doktoren lot høyre hånda si hvile lett på mitt bryst. Dette var en underlig situasjon for meg. Jeg satt helt låst i stolen, kunne intet gjøre og faktisk begynte det å bli deilig å sitte slik. Legen satt på lyset og rettet det inn mot øynene mine.

Hun trakk bordet hvor tannlegeutstyret var festet inn mot hodet mitt. Her hadde hun en rekke store plastsprøyter liggende med en eller annen skyllevæske i. Doktor Berit fortalte at hun skulle bruke en saltvannsoppløsning til å skylle med. Legen satte seg tett inn til meg og holdt hodet mitt mellom kroppen sin og den venstre hånda. Hun skulle starte med øynene. Hun snudde hodet mitt litt fra seg og la en hvit klut i venstrehånda si samtidig som denne presset hodet mitt mot hennes plastikkledde bryst. Det var en deilig følelse å ligge slik. Hun holdt øyelokket mitt oppe samtidig som hun presset væske mot øyeeplet. Det sved ganske kraftig, men jeg kunne ikke gjøre motstand.

Da hun var ferdig med det første øyet vred hun hodet mitt enda mer fra seg og gjentok samme prosedyre med det. Det sved ganske mye og var litt ekkelt. Doktor Berit forsto at det var ubehagelig, men hun trøstet meg med at det verste var gjort når øynene var skyllet. For at jeg skulle ligge stille presset hun hodet mitt hardt mot sine bryster slik at også hodet lå helt fast. Armer og ben var jo allerede låst til stolen. Jeg tror at også legen hadde en god følelse av måten hun behandlet meg på. Det luktet godt av all plastikken som omhyllet både meg og henne.

Etter at øynene var skylt fikk jeg slappe litt av. Hun la hodet mitt godt til rette i hodestøtten og klappet meg lett på kinnet. Øynene føltes røde og såre. Legen gjorde nå i stand til skylling av min nese. Ørene skulle tas til slutt. Jeg så at hun gjorde klar flere store sprøyter med skyllevæske. Jeg vet ikke om jeg likte det jeg så. Doktor Berit satte seg ned igjen ved siden av hodet mitt. Hun rettet inn lyset mot min nese og munn. ”Jeg skal nå rense ett og ett nesebor. Hvis alt er normalt vil du få noe av denne saltvannsoppløsningen i munnen din. Det kan kanskje være litt ubehagelig, men det er ikke farlig.

Noe vil muligens renne ut av det andre neseboret,” forklarte hun.

Doktor Berit tok tak i ei sprøyte og begynte å presse væsken inn i nesa mi. På tuppen av sprøyta var det en propp som tett til neseboret mitt slik at væska ikke rant ut igjen. Hun presset inn ganske mye av oppløsningen og ganske riftig fikk jeg saltvann både i munnen og jeg kjente at det rant ut av det andre neseboret. Etter å ha fylt nesa med saltvann tettet hun det neseboret med bomull. Jeg fikk spytte ut det saltvannet jeg hadde i munnen. Så gjentok legen samme prosedyre på det andre neseboret. Også det ble tettet med bomull. Det hadde rent en del ut av nesa mi og ned over plastikkappa som jeg hadde på meg.

Legen lot bomullen sitte i nesa mi noen minutter. Deretter brukte hun en pinsett for å ta ut bomullen fra nesa og lot meg på snyte meg i en klut.

Legen spurte om hvordan det var å puste nå. Jeg pustet mye lettere etter denne behandlingen og det forklarte jeg henne. Hun ville skylle nesa en gang til for å få rensket ut mest mulig. Nå visste jeg hva det var og det var derfor mye greiere. Det var nesten så jeg slappet av. Doktor Berit merket det og kommenterte det. Det var enklere også for henne når jeg tok det rolig og avslappet. Hun gjentok skyllingen av nesa. Det var nok fint at vi var kledd i plastikk for det rant mer ut av både nese og munn denne gangen enn ved første skylling. Jeg pustet så lett som jeg ikke kunne huske.

Det var som jeg var i en helt annen verden. Som etter skyllingen av øynene fikk jeg hvile litt etter at hun var ferdig.

”Da gjenstår det bare en ting. Jeg skal skylle ut av ørene dine. Det tar lengre tid. Skyllingen av hvert øre tar ca 20 minutter,” forklarte doktor Berit og lot den hanskekledde hånda hvile på kinnet mitt samtidig som hun så meg dypt inn i øynene. Jeg kunne ikke unngå å like situasjonen. Junior sto rett opp. Doktor Berit la naturligvis merke til bevegelsene i underlivet og lot høyre hånd gli lett over plastikkappa som dekket underlivet mitt. ”Dette er et godt tegn,” sa legen.

Hun fant frem mer sprøyter og la på bordet ved tannlegestolen. Så satte hun seg ved siden av meg og la hodet mitt på plass. Jeg måtte vri å nakken slik at ansiktet vendte mot hennes plastikkledde bryster. Et var en deilig følelse. Det luktet herlig plastikk. Aldri hadde jeg hatt denne følelsen før. Hun la den venstre hånda si oppe på hodet mens hun presset væske ned i øret. Denne gangen var det ikke saltvann, men en blanding av olje og såpe som hun benyttet. Da doktor Berit la fra seg sprøyta skjøv hun bordet litt fra seg. ”Nå må du ligge slik en god stund.

Det er viktig at du holder hodet i ro slik av væsken forblir i øret ditt. Jeg skal sitte her og passe på deg,” sa hun. ”Sug på denne så får du noe annet å tenke på”, sa doktor Berit og puttet en hanskekledd finger i munnen min. Etter en stund tok hun ut fingeren og lot den høyre hånda hvile på brystet mitt. Hun fant frem til mine brystvorter som nå var knallharde. Hun lot fingrene leke med dem. Det gikk ilinger gjennom meg og det var tydelig at det ikke bare var meg som likte situasjonen. Doktor Berit måtte ha det bra hun også, hvis ikke ville hun vel neppe ha gjort det hun gjorde.

Etter noe tid la hun en klut over øret mitt og snudde hodet den motsatte veien, slik at væsken rant ut. Så tok hun en vattpinne og tørket ut av øret mitt. Legen ba meg svelge slik at øregangen åpnet seg. Deretter var det, det andre øret sin tur. Samme prosedyre. Denne gangen fikk jeg også kjenne smaken av gummihansken. Hun lot en finger ligge i munnen min slik at jeg kunne suge på den. Det var deilig. Etter at hun tok ut fingeren, lot hun hånda hvile på brystet mitt. Nok en gang lekte hennes hanskekledde fingre med mine brystvorter. Junior var så stiv og stor som han aldri før hadde vært.

”Du trives i stolen hos meg?” spurte legen. ”Ja, dette har vært veldig behagelig og fint,” svarte jeg.

Da jeg hadde hatt væsken i øret lenge nok, lot legen det renne ut i en klut. Nok en gang måtte jeg svelge for å åpne øregangen. Det var deilig å få rettet opp hodet. Det var ganske anstrengende for musklene i halsregionen å ligge slik vridd så lenge. Doktor Berit lot meg få slappe av. Hun slo av lyset på stolen og skjøv bordet fra seg slik at jeg ble liggende helt åpent. Hun kom med håndkleet og la det over hodet mitt. Mens jeg lå slik fjernet hun alt utstyret hun hadde brukt.
Remene som festet armer og ben ble også fjernet. ”Nå har du tross alt vært flink.

Vi har holdt på i nesten 2 timer,” sa hun og tok vekk håndkleet som lå over ansiktet mitt. Doktor Berit rettet opp stolen noe, slik at jeg mer satt enn lå. Hun hadde løsnet på ansiktsmaska som fortsatt hang rundt halsen. Plastikkfrakken og hetta hadde hun fortsatt på seg.

”Hvordan føler du deg nå?” spurte hun. ”Jeg har det bra og føler at jeg har det mye bedre både i øyne og nese,” svarte jeg. Doktor Berit satt med brystene sine tett opp mot ansiktet mitt. Jeg tillot meg å løfte den høyre hånda mi. Doktor Berit forsto hva jeg pønsket på og tok et godt tak om hodet mitt med begge hender og presset det mot brystet sitt. Jeg tok et godt tak rundt henne og dro henne ned mot stolen. ”Vent litt,” sa hun og satte meg ned igjen. Hun gikk bak meg og tok av meg kappa og halskreppen. ”Du skjønner, det er ikke bare du som er blitt påvirket.

Jeg er blitt ordentlig kåt og har lyst på deg,” sa hun.

Mon den fortsætter? /Red.