Hans Martin, moralisten

     Tafatt, var vel den egentlige oppfatningen av Hans Martin. Synd for ham og synd for alle han burde hatt og aldri fikk. Hans venn Morten fikk fortalt sin venninne Wenche at det også var menn som aldri fikk oppleve syndens velsignelser. Hadde hun ikke en venninne som også ville hatt godt å bli ledet ut av villfarelser?

     Wenche visste at Morten ikke snakket for seg selv, men visste også at Morten sikkert gjerne ville hjelpe andre kvinner enn henne, om det falt seg slik. Jo, hun kjente mange, bare i menigheten var det sikkert et halvt dusin godt over tredve og under seksti som knapt hadde tenkt seg tanken på å ”synde”.

     Nå hun selv var en hengiven synderinne og innså at synden ikke var tung å bære, skulle hun nok formidle tanker til andre. En studiesirkel om sex og synd med henne selv og pastoren kanskje, antydet Morten. Nei, pastoren fikk de holde utenfor. Wenche skulle nok selv ta sine medsøstre inn i den teoretiske varmen.

     Hun ville si det som sant var, at Morten hadde ført henne inn på syndens vei. Ingen bred vei med utukt, heller en smal sti gjennom villniss inn til en dypere erkjennelse av at livet er til for å leves. Spesielt måtte det være enklest med kvinner som hun selv forbi den fertile grensen. Da ville det jo som ugift ikke være tale om å bryte andre grenser enn sine egne. Wenche aktet å bruke seg selv som eksempel, om nødvendig. Være en misjonær for moden, kristen feminisme. At hun ikke lenger var en selvoppnevnt dydsengel men et levende menneske i stand til å beherske sin egen kropp inklusive dens innebygde seksualitet.

     Noe annet var det med de som fortsatt var i fertil alder. Dem kunne ikke Wenche takle, men kanskje det ble en smitteeffekt av at de ”eldre” fikk sans for å holde hele kroppen i god fysisk stand og ikke bare ekstremitetene. Wenche mente selv at sex hadde gjort henne til et bedre menneske, et fullt, helt menneske. En person med synd uten skam, kropp med frigjort sjel.

     Hvordan Wenche grep saken an, fortalte hun aldri om, men Morten fikk et oppdrag av henne. Få Hans Martin til å bli med på et stevnemøte sammen med Vera. Morten og Wenche skulle være der som ”anstand” og opptre som vennepar. Ikke noe med sex eller klining, bare oppbygging av et vennskapsforhold som kunne bli til noe. Wenche sa at Vera var overmoden, hun brukte vibrator i mangel av bedre. Hun var altså vant til orgasmer, så det ville nok i tilfelle bli hun som forførte Hans Martin. Det måtte da passe ham? Virkelig stå i stil med det inntrykket Wenche hadde av ham, en ufarlig mann.

     De hadde en hyggelig kveld hos Wenche. Snakket om alt unntatt sex. Vera og Hans Martin var jo kjente, men hadde aldri vært sammen så privat som to par. Hans Martin fulgte Vera hjem, til døren, bedt inn; til stuen, til soverommet, til sengs. Han ble ganske riktig forført. Riktig forført!

     Vera hadde betrodd seg til Wenche, hun hadde ikke ant at menn visste og kunne så lite. Hun var sikker på at Hans Martin var en mann å redde inn i syndens rike, dit hun selv nå var godt på vei.

Hans Martin betrodde seg til Morten, han hadde ikke ant at kvinner kunne så mye og ville så mye. Det ble noen hyggelige kvelder og netter for Hans Martin, sannelig også for Vera. Morten dirigerte og kom med forslag; Wenche kom med forslag til Vera.

      Hans Martin og Vera ble drevne i gamet. Ren sex, gjerne med kyssing og klining, etter hvert med alt de kunne kysse og kline med. Vera ble et nytt menneske, hun var enig med Wenche at denne formen for synd ga velvære, Ikke bare i kroppen med også i sjelen. Hans Martin følte seg ikke lenger tafatt, var det ikke heller. Han var kanskje ikke en reddet sjel, men en reddet kropp.

     Det var Vera som ble den progressive. Hun syntes at siden dette bare var indre gymnastikk og sex og ikke noe med kjærlighet, så burde hun og Wenche skifte partnere en kveld eller natt. Da ville de vel oppdage ytterligere gleder og erfare andre synder.

     Wenche, som unte alle gode sexliv, hadde ikke noe i mot å prøve Hans Martin. Morten kunne godt tenke seg en natt med Vera og Hans Martin var ikke den som protesterte, bare livredd.

Enden på utspillet ble en langweekend på hotell, suite med to soverom med bad og oppholdsrom imellom. Gikk det for galt, kunne de jo skifte tilbake og trøste hverandre neste natt.

     Morten spanderte hotellet. Damene skulle betale maten og Hans Martin sørge for musserende vin til bruk på rommene. På Mortens anbefaling nøt de ikke mer alkohol enn mennene ville tåle.

     Fire halvgamle på hyttetur på hotell. Fire som hadde lyst på sex og ble kåte av sin egen lyst. I alle fall som startgrunnlag. Fire som parvis så kropper de ikke hadde sett før, opplevde kropper de ikke kjente fra før og opplevde sex på måter de nesten ikke kjente fra før.

     Morten var som fisken i vannet. For ham var intet nytt annen enn Vera som person. Han var som en sprelsk, våryr laks på vei opp strykene. Han tok Vera med storm, i alle fall tok han henne mer håndfast enn Hans Martin. Morten ga henne virkelig jernet allerede første kvelden. Han lot Vera ri morgenstanden hans. Vera slapp seg løs, red som hun skulle temme en villhest og Morten oppførte seg som en. Wenche hadde aldri ridd ham til utløsning, Vera gjorde det.  Sikkert ikke noe elegant syn, men ingen så dem og ingen hørte dem.

     Hans Martin var ikke like stormende og pågående, men iherdig og utholdende. Han var en mester i å slikke og suge. Wenche kjente at Hans Martins tunge var i stand til å bringe henne nær de himmelske sfærer. Selv suget hun seg fast i en av ballene hans og hindret den i å bli dradd inn i bukhulen hans. Det varte så lenge at Hans Martin kom. Sæd fra den andre testikkelen sto rett opp i Wenches hode. Noe sånt hadde han aldri prøvd, å bli sugd til ejakulasjon slik. Vera hadde ikke en gang sugd ham på ”vanlig” måte selv om hun ikke hadde noe imot å bli suget selv.

     Noe nytt for alle. Mye godt for alle. Fire rødmende, nypulte og nydusjete ved frokostbordet; ikke flaue, bare fornøyde. Lørdagen ble brukt opp ved å gå tur. Ikke klineturer, men blikjentmedturer så det ble ikke gutta for seg og damer for seg. Vera hadde nok vært ute med en hånd og kjælt med det hvilende lemmet i Morten. Hun hadde for seg at det kunne umulig bli stivt på samme måten en natt til. Hun trakk leende og glad hånden fort tilbake da hun kjente lemmets reaksjon. Morten lo tilbake og sa at kuken hans gledet seg visst til neste omgang.

     Hans Martin hadde den fineste helg i sitt liv, fortalte han nesten litt slukøret etter å ha lekt, pult og knullet sammen med Wenche. At to kvinner kunne være så likt skapt og så forskjellige. Han fikk der og da fornyet sin lyst til å treffe et utall kvinner i dypet av dem. Nå var det ikke lenger utopiske fantasier men erfaringene ga muligheter.

     Wenche så og følte at Morten ble et gladere menneske når han fikk variasjon. For henne selv var en gang i uken nok. Hans Martin hadde vært en god opplevelse men Morten var noe annet, hun foretrakk ham så lenge han ville ha henne. Det var dette med kulturmennesket Morten, den siden var der ikke på samme måten med Hans Martin. Med ham var det ”bare” sex.

      Vera likte begge to, Gud så syndig hun følte seg. To elskere. For hun ville ha dem begge. Hans Martin til hverdag. Morten til ville morgenritt i soloppgangen.  Hun kjente at hun drømte om å ri Morten på en sandstrand i bølgeskvulp fra et varmt hav. Godt det ikke var skriftemål i menigheten nå til dags. Eller var det, tenk hvor misunnelige noen ville vært på hennes synder? Det ville jo vært en like stor synd som hennes, bare et annet bud som ble brutt.

     Vera lo for seg selv og skulle nok la de andre fra samtale-kveldene hos Wenche få vite at de burde prøve. Ikke ”det” men seg selv. Hun ringte til Morten og ba om ”audiens”. Vera sa rett ut at hun gjerne ville ri sammen med Morten. Han lo og sa at det måtte bli om morgenen. Ville hun bli så lenge skulle nok Vera få kveldskos og ”nogo attåt” men ritt var forbeholdt tidlige morgenstunder. Da sto han best, så enkelt var det.

     Vera fikk nøkkel med striks beskjed at den kun skulle og kunne brukes på tirsdagsmorgener, helst kunne hun komme klokken fem. Da var det ”en time til sex”. Hun fikk aldri vite om andre damer kom andre morgener. Det raket ikke henne, det ble hans synder, ikke hennes. At hennes nøkkel var programmert gyldig bare tirsdag morgen fikk hun heller ikke vite.

     Hans Martin virket ikke lenger som et tafatt null. Det skjedde noe med ham etter at sex var kommet inn i livet hans. Han virket som en attråverdig viril mann, en som det sikkert var vel verd å prøve ut. Så plutselig var han en ønsket gjest hos flere av menighetens kvinner, også yngre. For første gang i voksen alder gikk han til innkjøp av kondomer. Han kjøpte også Viagra på nettet. Sånn for sikkerhets skyld, sa han til Morten etter en ny natt med Ulrikke.

     At kvinner kunne være så hyklerske, fordømme umoral og selv være ti ganger verre – eller bedre – enn han i sin villeste fantasi hadde tenkt. Ulrikke var bare femogtredve, hadde vært det mest snerpete hespetreet han visste om. Bare utenpå, utendørs. Innendørs og inni var hun den saftigste og mest krevende blant hans ennå alt for få kvinner. Hun påsto at hun hadde vært hos legen og fått p-piller. Hans Martin visste ikke helt om han skulle tro på henne. Men en erklært troende kvinne bør man jo tro på. Eller?

      Ulrikke syntes at Hans Martin var en mann for henne, kanskje var hun forelsket i ham også. For ham hadde hun erklært seg forelsket i fingre, tunge og et par andre utvalgte deler av kroppen hans. Hun ville gjerne drukne seg i øynene hans om kuken hans ville drukne seg i henne. Ordforrådet sto ikke helt til den snerpete dama han hadde trodd hun var. Jomfru hadde ikke Ulrikke vært på lenge, det var helt sikkert.

     Langt senere fikk Hans Martin vite at Ulrikke hadde vært kahyttsjomfru på et cruiseskip fra hun var tjue.  Det innebar den gangen at man var det motsatte av jomfru. Det var knapt et farvann eller sted mellom Nord og Sør-Amerika hun ikke hadde pult og blitt knullet mot betaling i gode dollars. Eldre amerikanere av middelklasse, alenereisende eller sammen med koner som helst ville slippe sølet fra mannen. Ulrikke hadde vært ung, pen, villig og ganske dum.

     På noen turer også kvinner som ville finger- og håndpules. Renslig arbeid det også, bare hun slapp å slikke og suge. Der burde grensen gått, selv for Ulrikke. Å suge en mann var noe helt annet, der hadde hun kontroll på hva hun fikk i seg. Damer betalte uten å kny, oftest mer enn menn. Betalingen var virkelig raus når hun var villig til å slikke og suge ”gammel kjerring”.

     Noen få ganger hadde hun stilt opp til ektepar, men da av mye yngre årgang. Det hadde ikke gitt mer betalt, men hadde vært morsommere enn resten av horingen. En enkelt gang hadde hun hatt et par menn. Hun hadde trodd de var homser og bare fleipet, inntil alvoret gitt opp for henne at hun skulle fylles. Det var ikke bare å rømme. På amerikanskeide skip var det meste tillatt, bortsett fra skandaler. Ulrikke hadde sett en kollega hevet på land i første havn.

     Det var slett ikke slik at kvinner drev hor på egen basis. De var rett og slett ”i stall” hos avdelingspurseren som tildelte oppdrag. Hva slags gebyr han tok, visste de ikke, bare at de selv måtte sørge for å få penger fra passasjerene. Han hadde ryggen fri.

     Men altså, dette ante ikke Hans Martin noe om, at Ulrikke hadde en bakgrunn som kahyttshore. Ikke underlig at hun hadde teket på det meste. Åtte år hadde vært nok som ”nonne”, nå var Hans Martin en befriende mann med evne til å stå hennes distanse nesten fullt ut. Viagraen ble ”nødprovianten” for kuken hans når hun ville ha enda mer og enda dypere oppstaking. At en kvinne kunne være så umettelig.

     Hans Martin hadde få erfaringer med kvinner. Som barn av en svovelpredikant hadde han for sent forstått at faren var uvitende om det meste. Alt som ikke direkte var tillatt, hadde vært forbudt. Sex utenfor ekteskap var en dødssynd og i skrekk for å sette unge på noen hadde Hans Martin brukt kondom, men for sent forstått at kvinner vil noe annet og mer enn å være tømmestasjon for en kuk, enten det var med eller uten kondom. Tafatt med kondom og aldri uten. Frustrert mann, hadde han vært. I menighet med masse andre frustrerte moralister.

     Før altså Vera, Wenche og så noen nummer senere Ulrikke gjorde ham kåt, sprelsk og viril. Etter hvert ga han blaffen i å tro eller ikke tro på Ulrikkes p-piller. Ville hun i tillegg til å ha kuken hans, også ha sæden hans til produksjonselement var det helt OK for ham. Men da måtte de i menighetens og Guds navn gifte seg. I det hele tatt, Hans Martin var egentlig dypt moralsk og ville nå kunne klare seg med en eneste, om han måtte. Hvis denne eneste var Ulrikke.

     Hans Martin rådførte seg ikke med noen, han fridde på Strindbergsk vis: ”Vill lilla fröken ha et barn med mig?”  Ulrikke hadde kanskje tenkt tanken. Nå måtte hun si at da måtte Hans Martin under taushetsløfte kjenne hennes forhistorie. Hans Martin ble kanskje ikke glad for historien men stolt. Dette våget hun å fortelle ham. Dette var jo for lengst fortid og forskjellen mot det de hadde gjort sammen, var jo bare penger.

      Hans Martin fikk sitt ja, på betingelse av at han også i frem-tiden lot seg friste av andre kvinner. Ulrikke ville ha en mann som andre kvinner traktet etter. Om de da fikk ham, så ville det være til låns og derved ingen ting som betød noe. Hun ville i likestillingens ånd ha samme rett til å falle for menn og nyte dem for det de var verd. Ville noen betale dem med annet enn kroppen sin, så fikk de ta den debatten da. Ulovlig etter menneskelige lover, forresten. Der gikk vel også kanskje en slags grense for brudd på ekteskapet, om det skulle være en grense?

     Hans Martin måtte bare love å la være å kjøpe seg en kvinne hvis Ulrikke var tilgjengelig. Hun lovet å la være å kjøpe menn. Ingen grunn til å bli kriminell for å ha god eller dårlig sex.

     Ulrikke visste etter måneders samtrening at det neppe ble mye tid til andre. Men altså, ham der Morten skulle hun altså ha kjørt seg med, før vielsen. Hun ville ikke ha mindre enn en natt, ryktet om heftige morgenritt lokket også Ulrikke. For rykter spredte seg som lysstråler, hurtigere enn lynet. Det hadde aldri vært morgenritt da hun var ”jomfru”, knapt nok ritt. I alle fall hadde hun aldri ridd en mann til skikkelig utløsning. Måtte være noe å ta med seg inn i ritualene de skulle ha som gifte.

     Ulrikke gledet seg til fruestanden og til stående abonnement på villig kuk. For ikke å snakke om hvordan hun skulle få Hans Martin til å håndpule henne. Hans kraftige hånd måtte være noe annet enn hennes egen spinkle hånd i amerikanske kjerringer. Ulrikke kjente nesten hvordan skjeden utvidet seg i tanke på den hånden. Drivende våt ble hun bare av tankene. Om Hans Martin hadde hatt tanker om det, ante hun ikke. Hun bare regnet med at han ville fryde seg over å komme inn med mere enn fire fingre.

     Hans Martin skulle få være hennes private moralist, kjønnsimperalist – og til sin tid aktive befrukter.